Høst & Vinter 26–26
Rolige åndedrag
Blant høye trær, myk mose og fuglesang kan kroppen begynne å slappe av, og pusten blir roligere og dypere. Det er nesten som om skogen selv lærer oss å puste langsommere. Det stille miljøet gir oss mulighet til å stoppe opp, fylle lungene med luft og la tankene hvile en stund.
Det finnes forskning som støtter at skogsmiljøer har en avslappende effekt på kroppen. Studier har vist at mennesker får lavere hjertefrekvens og redusert stress etter et opphold i skogen. Når stresset avtar, kan også pusten oppleves som roligere og mer naturlig.
Kanskje er det derfor et åndedrag i skogen kan føles annerledes – dypere, friere og roligere. Mellom trærne får man ikke bare frisk luft, men også en stund med stillhet der kroppen kan finne tilbake til sin egen rytme.
Bildene i katalogen er fotografert i Enbacka og Mossby, Gustafs i Dalarna.
Jeg har ingen begynnelse som noen husker, bare et punkt der jeg en gang var myk nok til å formes. Siden har alt lagt seg rundt meg, langsomt, én omgang av gangen.
Jeg kjenner år før de er ferdige. Vinteren kommer ikke som noe nytt, men som en tyngde jeg allerede kjenner igjen i grenene mine. Den legger seg i meg, gjør meg stillere, holder meg fast i en form som er litt strammere enn sommerens. Hver sirkel en vinter som ikke forsvant, hver skifting en sommer som ble værende, hvert lag en påminnelse om at tiden ikke går forbi meg, men gjennom meg.
Hun kommer ikke i hast.
Jeg kjenner hvordan hun sakker farten allerede før hun når meg,
som om selve stedet trekker tempoet ned i stegene hennes.
Vinden beveger seg gjennom meg slik den alltid gjør,
men nå finnes det noe som ikke pleide å være der –
en slags stillhet som ikke kommer fra meg selv.
Hun legger en hånd mot barken min.
Hun blir ikke lenge. Mennesker gjør sjelden det.
Men når hun går, etterlater hun seg
noe som ikke er fysisk, men likevel ikke helt fraværende.
Jeg bærer det videre gjennom vinden,
gjennom kulden, gjennom lyset som skifter.
Og jeg forstår at hvert møte, hvor kort det enn er,
kan bli et lag hvis det får bli værende lenge nok i stillheten etterpå.
Jeg vet ikke hvorfor jeg blir stående. Bare en liten forskyvning i steget, som når kroppen bestemmer seg før hodet. Jeg legger hånden mot stammen. Det er mer en impuls enn en handling. Overflaten er ujevn, levende. Jeg blir stående litt for lenge. Ikke fordi jeg bestemmer meg for det, men fordi det føles vanskeligere enn ventet å gå. Som om tiden rundt meg har blitt litt tykkere, litt mindre villig til å slippe taket.
Og når jeg til slutt tar hånden bort, skjer det ikke noe tydelig. Treet står slik det sto før. Likevel får jeg følelsen av at noe har forskjøvet seg, ikke i det som synes, men i hvordan jeg kommer til å huske stedet – som et tynt lag av stillhet som har lagt seg et sted mellom det jeg opplevde, og det jeg ikke rakk å forstå.
Jeg går videre, men stedet forlater meg ikke helt.
Treet står fortsatt der det alltid har stått.
Likevel føles det som om vi har delt en stillhet
som strekker seg lenger enn øyeblikket vi befant oss i.
Som om den samme tiden, bare for en kort stund,
beveget seg saktere mellom oss begge.
Vi fortsetter begge, hver på vår måte.
Det finnes ingen retning vi deler,
ingen felles tanke å holde fast ved.
Men noe ved måten vi har vært i nærheten av hverandre på
gjør at verden ikke føles helt som før.
Et sted der tiden ikke skiller oss,
men lar oss bli værende i det samme stille åndedraget,
et øyeblikk til.
Rolige åndedrag
Klær følger kroppens rytme. De beveger seg når vi beveger oss, utvider seg når vi puster inn og faller mykt tilbake når luften forlater kroppen. Stoffet blir som et ekstra hudlag – nært, men aldri begrensende.
Akkurat som pusten trenger kroppen plass. Sømmer, former og materialer skaper rom for bevegelse og stillhet. Klærne blir en forlengelse av kroppen, der hver fold og hver bevegelse minner oss om det mest naturlige vi har: å puste.
I møtet mellom kropp, stoff og luft oppstår en følelse av frihet. Plaggene puster med mennesket – inn, ut, om og om igjen.
bla i katalogen på nettet
